Månen er vår nærmeste nabo i verdensrommet – ‘bare’ 384 000 km unna. Ni bemannede oppdrag og dusinvis av ubemannede romfartøyer har besøkt denne lille verdenen, men store områder er fortsatt uutforsket. Nå begynner ESA å planlegge for den dagen da europeere skal sette foten på dens grå, støvete overflate.
I mange år trodde forskere og romfartsorganisasjoner at de visste mer eller mindre alt om Månen. Så fant romfartøy i bane rundt Månen bevis på vannis i dype kratere nær månepolene. Bilder sendt tilbake av ESAs SMART-1 og andre romfartøy i bane viste også at høye åskammer mellom polkratrene bader i nesten kontinuerlig sollys – ideelt for kraftproduksjon.
De mulige forekomstene av vannis og de lange solskinnsperiodene gjør månens sørpol til et hovedmål for fremtidige bemannede romferder. For å bane vei for en slik ekspedisjon ber ESA nå europeiske industrikonsortier om å komme med ideer til den første europeiske månelanderen.
Flere team har allerede begynt å undersøke ulike muligheter. I løpet av de neste 18 månedene skal de arbeide med detaljene rundt oppdraget og utformingen av romfartøyet, herunder eventuelle problemer som kan oppstå ved å sette kurs mot og utforske et så ufremkommelig område. Målet er å gjennomføre oppskytingen innen 2020.
Romfartøyet vil benytte den nyeste navigasjonsteknologien for å fly fra månebanen ned til overflaten, for deretter å lande trygt og presist. Under nedstigningen må det ta bilder av overflaten og gjenkjenne farlige forhold ved hjelp av sin egen ‘intelligens’. Landingsfartøyet skal deretter undersøke mulige helseskader hos astronautene forårsaket av stråling og månestøv, samt lete etter vannis eller andre ressurser som kan være til nytte for menneskelige oppdagelsesreisende.
