Romfartøy finnes i mange former og størrelser. De utfører mange forskjellige oppgaver. I motsetning til biler er det sjelden man finner mer enn 10 satellitter som er helt like. De fleste av dem er unike, og hver og en er nøye satt sammen for hånd. Til tross for dette er de alle konstruert og bygget på samme måte.
En satellitt består av to hoveddeler: en plattform (eller buss) og en nyttelast (instrumenter eller eksperimenter).
Plattformen er den grunnleggende metallkonstruksjonen. Den må være sterk, men samtidig lett. Den omfatter rammeverket som alt er bygget rundt, samt romfartøyets ulike systemer – manøvreringsmotorer, hovedmotor, drivstofftanker og strømforsyning. Nyttelasten omfatter utstyret for kommunikasjon med bakken, i tillegg til kameraer og andre vitenskapelige instrumenter.
Delene til en satellitt blir produsert på mange forskjellige steder. De blir alle sendt til ett senter, hvor de settes sammen og testes i spesielle renrom. Først da blir romfartøyet sendt til oppskytningssenteret.
Siden det ikke finnes garasjer i verdensrommet, har mange satellitter med seg egne ‘reservedeler’. Hvis det oppstår en feil, kan kontrollørene på bakken be romfartøyet om å bytte til en reserveenhet.
