Den 14. mai 2009 ble to av de mest følsomme romobservatoriene som noensinne er bygget, skutt opp fra Kourou i Fransk Guyana. Om bord på den europeiske Ariane 5-raketten var Herschel, verdens kraftigste varmesøkende romteleskop, og Planck, som ble utviklet for å studere den svake strålingen som fylte universet umiddelbart etter Big Bang.
Alt ved ESAs romobservatorium Herschel var stort. Satellitten var omtrent 7 meter høy og 4,3 meter bred, med en masse på 3,25 tonn. Teleskopet hadde et hovedspeil med en diameter på 3,5 meter, det største som noensinne er bygget for et vitenskapelig romfartøy.
Observatoriet ble oppkalt etter en annen vitenskapelig gigant, den tyske amatørastronomen og musikeren William Herschel, som oppdaget planeten Uranus i 1781. 19 år senere oppdaget han også en form for usynlig lys som forskere kaller “infrarød stråling”. Vi kaller det ofte bare “varme”.
Herschel-observatoriet ble sendt inn i en spesiell bane 1,5 millioner kilometer unna, langt nok unna til å unngå at varmen fra Jorden skulle forstyrre observasjonene. Dets tre instrumenter ble kjølt ned med flytende helium, slik at temperaturen deres lå nær det absolutte nullpunktet (-273 °C).
Herschel ble brukt til å studere det ‘kalde’ universet. Dets superkalde ‘øyne’ klarte å se gjennom støvskyer for å studere stjerneformingsområder og galaksesentre, samt oppdage skjulte stjerner og planeter. Den klarte også å oppspore fjerne galakser for å kaste nytt lys over hvordan de ble dannet for milliarder av år siden.
Herschels banebrytende vitenskapelige oppdrag ble avsluttet 29. april 2013, da forrådet av helium som kjølemiddel tok slutt. Satellitten ble imidlertid fortsatt brukt til banetester helt til den endelige kommandoen om å slå den av ble sendt 17. juni.
