Det finnes ingen garasje i verdensrommet. Når et romfartøy har forlatt jorden, håper alle at alle systemene om bord vil fungere som de skal. I løpet av de første omløpene er det ESOC, ESAs europeiske romoperasjonssenter, som har til oppgave å kontrollere at romfartøyet befinner seg i riktig bane og at hovedsystemene – kommunikasjon, strømforsyning osv. – fungerer som de skal.
Hvis romfartøyet er avhengig av solenergi, er en av de første oppgavene å brette ut ‘vingene’ slik at de kan fange opp sollys.
Når romfartøyet er gjennomgått og funnet i orden, begynner ingeniørene å slå på instrumentene, ett etter ett. Dette kalles ‘igangkjøring’.
De første bildene eller målingene viser om instrumentene fungerer som forventet. Hvis ikke, justeres de inntil resultatene blir bedre. ESOC kontrollerer også at instrumentene ikke forstyrrer andre instrumenter i nærheten.
Et av de mest kompliserte oppstartsprogrammene gjaldt ESAs Cluster-satellitter. De fire Cluster-satellittene, som ble skutt opp sommeren 2000, har til sammen 44 instrumenter om bord.
Forsker- og ingeniørteam måtte følge en detaljert plan for å kontrollere og overvåke hver enkelt satellitt og dens instrumenter. Det gikk mer enn tre måneder før romfartøyene var klare til å starte oppdraget sitt for å studere forbindelsen mellom Solen og Jorden.
