Mange forskjellige levende vesener har vært sammen med astronautene i rommet. I likhet med mennesker har de fleste av dem vanskelig for å tilpasse seg vektløsheten. Et unntak er en liten orm, kjent som C. elegans, som ser ut til å klare seg bedre i bane rundt jorden enn på jorden.
Da ESA-astronauten André Kuipers for første gang dro til den internasjonale romstasjonen (ISS) i 2004, ble C. elegans valgt ut til å bli med ham. De mikroskopiske ormene ble valgt fordi de var den første komplekse livsformen som hadde fått kartlagt alle genene sine (byggesteinene i kroppens celler).
Etterpå oppdaget forskerne at syv av ormenes gener var mindre aktive i rommet. Overraskende nok så det ut til at ormene fungerte bedre uten disse genene. Resultatene tydet på at musklene deres tilpasset seg forholdene i rommet. Kan romfart bremse prosessen med muskelaldring?
Laboratorieeksperimenter bekreftet at også andre ormer som var oppdrettet uten de syv genene, levde lengre og sunnere liv. Siden mennesker deler rundt 55% av genene sine med C. elegans, var neste trinn å finne ut hvordan menneskelige muskler reagerer på romfart.
Under sin andre oppdrag på ISS, som ble avsluttet 1. juli, hadde André med seg flere ormer til en oppfølgingsstudie. Men denne gangen ble også astronauten selv undersøkt. Før oppdraget startet, ble det tatt ut en liten muskelbit fra ett av beina hans og oppbevart for analyse. Forskerne er nå spente på å finne ut hvordan denne prøven skiller seg fra musklene som har tilbrakt seks måneder i vektløshet. Men i motsetning til ormene får André noen uker på seg til å komme seg etter den slitsomme reisen før musklene hans havner under mikroskopet.
