Objekter som beveger seg rundt en planet kalles satellitter. Hver gang en satellitt fullfører en runde rundt planeten, kalles dette en bane.
Jorden vår har én naturlig satellitt – Månen. Siden oktober 1957 har det imidlertid blitt plassert mange tusen kunstige (menneskeskapte) satellitter i bane rundt Jorden.
For å holde seg i bane må en satellitt bevege seg med svært høy hastighet, som avhenger av høyden. For en sirkulær bane i en høyde på 300 km over jordoverflaten kreves det derfor vanligvis en hastighet på 7,8 km/s (28 000 km/t). Med denne hastigheten vil satellitten fullføre én omløpsbane rundt Jorden på 90 minutter.
Satellitter må bevege seg så raskt for å kompensere for jordens tyngdekraft. Dette kan sammenlignes med når noen kaster en cricketball eller en baseball. Jo hardere ballen kastes, desto lenger vil den fly før den treffer bakken.
Hvis en spiller kunne kaste ballen hardt nok til at den oppnådde den nødvendige hastigheten, ville ballen gå i bane rundt jorden. Den ville aldri falle tilbake til jorden. Kast den enda hardere, slik at den når en hastighet på 11,2 km/s (40 300 km/t) – kjent som ‘flukthastighet’ – og ballen vil forlate Jorden helt. Den vil da bli en ‘satellitt’ til Solen.
