Verdensrommet er ekstremt fiendtlig. Romfartøy må tåle ekstreme temperaturer, både varme og kulde, stråling, magnetfelt, meteoritter, romskrot fra andre romfartøy og fravær av luft.
Siden romfartøy er dyre å bygge og skyte opp, ønsker vi at de skal vare så lenge som mulig. Hvis satellitter skal kunne overleve i rommet i mange år, må de gjennomgå (og bestå!) mange tester på bakken.
Den første utfordringen satellittene må takle, er det kraftige støyet og ristingene under en rakettoppskyting. Dette testes ved å riste satellitten og utsette den for kraftig lyd fra enorme høyttalere inne i et spesialkammer.
Den andre utfordringen satellittene må takle i rommet, er å tåle ekstreme temperaturer, både varme og kulde. Ekstrem oppvarming fra Solen simuleres i et lufttomt kammer utstyrt med kraftige lamper og speil. Svært lave temperaturer oppnås ved å pumpe flytende nitrogen gjennom rør i kammerveggene.
For å sikre at de elektriske systemene fungerer, plasseres satellitten i et kraftig magnetfelt som kan forårsake elektriske feil. Datamaskiner overvåker alt som skjer om bord på romfartøyet under disse påkjenningene.
I løpet av et år eller mer blir hver enkelt del som utgjør romfartøyet testet og testet på nytt. Når romfartøyet er satt sammen, blir det testet igjen. Først da vil ingeniørene være sikre på at «barnet» deres vil bli en suksess når det når bane rundt jorden.
