Venus er den andre planeten regnet fra Solen, så den befinner seg alltid ganske nær Solen på himmelen. Den fremstår som en strålende “stjerne” om morgenen eller kvelden – det lyseste objektet på nattehimmelen bortsett fra Månen. Gjennom et teleskop kan man se at den gjennomgår ulike faser, akkurat som Månen.
Venus skinner så sterkt fordi den er dekket av skyer som reflekterer mye av det innkommende sollyset. De gulaktige skyene består av svovel og svovelsyre.
På mange måter er Venus Jordens tvilling. Den er omtrent like stor og består av de samme bergartsmaterialene. Den kommer også nærmere oss enn noen annen planet. Den er imidlertid innhyllet i en tykk atmosfære av karbondioksid – gassen vi puster ut. Denne atmosfæren er så tett at det å gå gjennom den ville være som å vasse gjennom vann.
Karbondioksidet holder på det meste av varmen fra Solen. Skylagene fungerer også som et teppe. Resultatet er en “ukontrollert drivhuseffekt” som har ført til at temperaturen på planeten har steget til 465 °C – varmt nok til å smelte bly. Dette betyr at Venus er enda varmere enn Merkur.
Uten spesiell beskyttelse ville en besøkende på Venus dø øyeblikkelig – knust av det enorme lufttrykket, kvalt av atmosfæren, brent til aske av den brennende varmen og oppløst av syren.
Overflaten på Venus er kartlagt ved hjelp av radar. Kartene viser tusenvis av vulkaner og nedslagskratere. Det finnes to store høylandsområder, med en fjellkjede som er høyere enn Mount Everest.
Dusinvis av romfartøyer har besøkt Venus, men mange mysterier gjenstår. ESAs Venus Express har vært i en nesten polær bane rundt planeten siden den ankom i april 2006. De fleste av instrumentene har studert den tette atmosfæren og de raskt bevegelige skyene, eller undersøkt hvordan Solen påvirker planeten. Imidlertid har den infrarøde sensoren også klart å kartlegge deler av overflaten og vise at det kan finnes aktive vulkaner på Jordens nabo.
