Det tar millioner av år før de fleste stjerner dør. Når en stjerne som Solen har forbrent alt sitt hydrogen, utvider den seg og blir til en rød kjempe. Denne kan ha en diameter på millioner av kilometer – stor nok til å sluke planetene Merkur og Venus.
Etter å ha blåst bort de ytre lagene, kollapser stjernen og danner en svært tett hvit dverg. En teskje med materiale fra en hvit dverg ville veie opptil 100 tonn. Over milliarder av år avkjøles den hvite dvergen og blir usynlig.
Stjerner som er tyngre enn åtte ganger solens masse, avslutter livet sitt svært brått. Når de går tom for brensel, svulmer de opp til røde supergiganter. De prøver å holde seg i live ved å forbrenne andre typer brensel, men dette fungerer bare i noen få millioner år. Deretter sprenges de i stykker i en enorm supernovaeksplosjon.
I omtrent en uke skinner supernovaen sterkere enn alle de andre stjernene i galaksen sin. Deretter blekner den raskt. Det eneste som gjenstår, er et bittelite, tett objekt – en nøytronstjerne eller et svart hull – omgitt av en ekspanderende sky av svært varm gass.
Elementene som dannes inne i supergiganten (som oksygen, karbon og jern) spres ut i rommet. Dette stjernestøvet danner til slutt andre stjerner og planeter.
