For hundre år siden, den 15. april 1912, kolliderte RMS Titanic med et isfjell og sank mens den krysset Nord-Atlanteren, noe som førte til at over 1500 passasjerer og besetningsmedlemmer omkom. I dag krysser tusenvis av båter den samme ruten uten at noen mister livet – og satellitter bidrar til dette.
Frederick Fleet hadde til oppgave å stå vakt på Titanic natten til 14. april 1912. Isinformasjonen som Frederick ga, var den eneste informasjonen kaptein Edward John Smith hadde for å navigere skipet gjennom disse farlige farvannene.
En av de viktigste konsekvensene av Titanic-katastrofen var forbedringen av sikkerheten til sjøs, gjennom etableringen av den internasjonale konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs og den internasjonale ispatruljen (IIP).
Isvaktens oppgave er å overvåke isfjell og avgrense et isfjellfareområde. Det kan til enhver tid være tusenvis av isfjell i de arktiske farvannene. Isvaktens utfordring er å fastslå hvor mange isfjell som vil drive sørover mot skipsleiene. Til nå har ingen skip som har fulgt Isvaktens offentliggjorte ‘isfjellgrense’ kollidert med et isfjell!
I begynnelsen brukte ispatruljen skip til å gjennomføre rutinemessige ispatruljer, men gikk over til luftovervåking etter andre verdenskrig. I dag er luftovervåking den viktigste metoden som benyttes, men IIP har som mål å erstatte de kostbare isflyvningene med satellittobservasjoner.
I dag bruker ispatruljen satellittbaserte radarobservasjoner som et supplement til observasjonene fra luften. Radarer på satellitter er svært velegnet til overvåking av isfjell, fordi de kan ta bilder gjennom skyer og i mørket.
Sentinel-1, som skal skytes opp i 2013, vil øke tilgangen på radardata betydelig og bidra til at ispatruljen kan unngå katastrofer som den som rammet Titanic for hundre år siden.
