Bilkjøring fikk et helt nytt uttrykk da nederlandske studenter brukte romfartsteknologi til å bygge Nuna, den ultimate bilen for det 21.st århundre.
Nuna kom på førsteplass i World Solar Challenge 2001, et 3 010 km langt løp tvers over Australia for solcelledrevne biler. Den satte fire verdensrekorder og fullførte løpet på 32 timer og 39 minutter med en gjennomsnittsfart på 91 km/t. Deretter vant den løpet igjen i 2003 – og knuste nok en gang alle rekorder.
Den strømlinjeformede maskinen hadde mange fordeler. Det ytre skallet var utformet for å redusere luftmotstanden og var laget av romalderplast for å gjøre den lett, men likevel sterk. Hoveddelen var laget av karbonfiber forsterket med Kevlar, et materiale som brukes i satellitter.
Bilens overflate var dekket av svært effektive solceller av galliumarsenid, som opprinnelig ble utviklet for satellitter som ESAs måneutforsker SMART-1. Nuna hadde også med seg små enheter som sikret maksimal ytelse fra batteriet og solcellene, selv når bilen sto i skyggen eller det var overskyet. Slike enheter brukes på mange satellitter, for eksempel ESAs kometjeger Rosetta.
