I mange århundrer var den eneste måten å få et godt overblikk over et stort område på, å klatre opp til høyere terreng. Deretter gjorde oppfinnelsen av luftskip og fly det mye enklere å observere jorden.
I romalderen har man i stadig større grad benyttet satellitter til å undersøke alle aspekter ved planeten vår.
Siden de observerer Jorden fra svært lang avstand, kalles de ofte “fjernmålingssatellitter”.
De mest detaljerte bildene av jordens overflate og atmosfære sendes tilbake av satellitter i lav bane som fører dem over nord- og sørpolen.
Mens jorden roterer under dem, kan disse satellittene ta bilder av hele planeten – stripe for stripe – med noen dagers mellomrom.
Satellitter i polare baner kartlegger is- og snødekke, arealbruk, luft- og vannforurensning samt lokalt vær. ESAs polarsatellitter er den europeiske fjernmålingssatellitten (ERS-2) og miljøsatellitten Envisat.
Andre romfartøyer holder kontinuerlig blikket rettet mot den samme delen av Jorden mens de går i bane 36 000 km over ekvator. Dette gir dem et bredere overblikk, men det betyr at de ikke kan se Jorden like detaljert.
Europa har hittil skutt opp åtte værsatellitter, kalt Meteosat, i denne typen “geostasjonær” bane.
