En bane er banen et objekt følger rundt et bestemt punkt i rommet, for eksempel banen Månen følger rundt Jorden. Baner bestemmes av tyngdekraften og er ofte ‘elliptiske’, altså ovale.
Hver satellitt plasseres i den banen som er best egnet til å utføre oppdraget sitt. Jordobservasjonssatellitter plasseres for eksempel vanligvis i lave (400–1 200 km) sirkulære baner. Dette gjør at de kan kretser rundt Jorden én gang hvert par timer og få detaljerte bilder av planetens overflate.
Den beste banen for disse satellittene er en “polær” bane, som fører dem over nord- og sørpolen. Mens Jorden roterer under dem, kan satellittene se rett ned og kartlegge hele planeten – stripe for stripe – over en periode på noen dager.
Vær- og kommunikasjonssatellitter “svever” ofte over den samme delen av jorden 24 timer i døgnet. Dette er mulig ved å plassere dem i sirkulære baner omtrent 36 000 km over ekvator. I denne høyden holder de tritt med Jordens rotasjon, slik at de alltid ser ned på de samme stedene. Dette kalles en “geostasjonær bane”. Noen satellitter – blant annet den internasjonale romstasjonen – følger lave baner som er skråstilt i forhold til ekvator.
En rekke vitenskapelige satellitter, som for eksempel ESAs Cluster og XMM-Newton, følger svært elliptiske (eggformede) baner som fører dem tett innpå Jorden for deretter å føre dem langt bort.
