En bil uten hjul eller motor har liten verdi. På samme måte finnes det visse deler som må være innebygd i en satellitt.
De fleste romfartøy er avhengige av batterier og solceller for strømforsyningen. Solceller er skiveformede stykker av silisium eller andre materialer som produserer elektrisitet når de utsettes for sollys.
Hvis tusenvis av disse cellene kobles sammen i store moduler for å danne solcellepaneler, kan de forsyne et stort romfartøy med strøm. Cellene lader også batteriene så lenge de utsettes for sollys. Når romfartøyet kommer inn i skyggen, tar batteriene over.
Romfartøyene er utstyrt med flere antenner. Disse fungerer som ører og sørger for kommunikasjonsforbindelser med Jorden. Den viktigste av disse er en parabol med en diameter på opptil 2 m, som kan sende og motta store mengder data og informasjon.
Romfartøyets «hjerne» er datasystemet. Data kan lagres i dataminnet eller sendes tilbake til Jorden i sanntid via antennene.
Datamaskinen lagrer også instruksjoner om hvordan romfartøyet skal betjenes. Dette fungerer som en sikkerhetskopi i tilfelle kontakten brytes eller det oppstår en feil.
Romfartøy trenger også små motorer for å kunne navigere i rommet. Det finnes ulike typer motorer.
Romfartøyene snur og ruller ved å avfyre manøvreringsmotorer. Disse sender varme gasser ut i rommet med høy hastighet. Noen satellitter har ionemotorer. Disse bruker et sterkt elektrisk felt til å skyte gass ut i rommet.
