I astronomi er en satellitt et objekt som går i bane (kretser rundt) en planet. Det finnes flere hundre naturlige satellitter, eller måner, i solsystemet vårt. Siden 1957 har det også blitt skutt opp tusenvis av kunstige (menneskeskapte) satellitter. Disse har mange forskjellige bruksområder, blant annet å ta bilder av Solen, Jorden og andre planeter, samt å se dypt ut i rommet mot sorte hull, fjerne stjerner og galakser. Det finnes også kommunikasjonssatellitter, værsatellitter og den internasjonale romstasjonen.
Den første kunstige satellitten, Sputnik 1, ble skutt opp i 1957. Den var svært enkel. En liten aluminiumskule, omtrent på størrelse med en strandball, med fire lange antenner, og den ble drevet av batterier. Inne i Sputnik var det radiosendere som sendte ut en karakteristisk «pip, pip»-lyd som kunne høres over hele verden. Oppskytingen av denne lille og enkle satellitten markerte begynnelsen på romalderen.
Moderne satellitter er langt mer kompliserte. De fleste satellitter er konstruert for å være så sterke og lette som mulig. De er bygget etter samme grunnleggende modell. En plattform kalt «bus» inneholder alle hovedsystemene, inkludert batterier, datamaskin og manøvreringsmotorer. Festet til «bussen» er antenner, solcellepaneler og nyttelastinstrumenter (som kameraer, teleskoper og kommunikasjonsutstyr).
Satellitter må forsyne seg selv med strøm. Dette gjøres vanligvis ved hjelp av store solcellepaneler (vinger) som er dekket av lysfølsomme solceller. Panelene er mange meter lange og må brettes sammen under oppskytingen. Solcellene leverer flere kilowatt strøm, selv om de blir mindre effektive etter hvert som de blir eldre. De fleste panelene kan dreies slik at de fanger opp så mye sollys som mulig. Når satellitten kommer i skygge, får den strøm fra oppladbare batterier.
Den siden av en satellitt som vender mot solen blir svært varm, mens den skyggesiden blir svært kald. Dette er et problem, fordi det meste av satellittutstyret er følsomt for ekstrem varme eller kulde. Blant tiltakene for å beskytte instrumentene er bruk av lagdelte tepper som ser ut som aluminiumsfolie for å holde varmen inne, samt montering av kjøleribber for å lede varmen bort fra det elektriske utstyret.
