Den første som konstruerte en rakett som brukte flytende drivstoff i stedet for krutt, var en russisk skolelærer ved navn Konstantin Tsiolkovsky. Det gikk mer enn 20 år før den første flyvningen med en rakett med flytende drivstoff fant sted. Den 16. mars 1926 steg en liten rakett bygget av amerikaneren Robert Goddard til en høyde på 12,4 meter i en flyvning som varte i 2,5 sekunder.
I årene som fulgte, tok Tyskland ledelsen innen rakettutvikling. Resultatet ble V-2, et missil som ble brukt til å angripe byer som London mot slutten av andre verdenskrig.
I 1945 begynte mange tyske rakettforskere å jobbe i USA eller Sovjetunionen. De bidro til å utvikle større og kraftigere raketter som også kunne brukes til romfart.
Sputnik 1, verdens første satellitt, ble skutt opp med en sovjetisk rakett 4. oktober 1957. Innen ti år hadde USA, under ledelse av den tyske forskeren Wernher von Braun, bygget Saturn 5, som kunne frakte tre menn til Månen.
Siden 1979 har Europa utviklet en serie Ariane-raketter som er blant de kraftigste og mest pålitelige i verden.
