Akkurat som mennesker blir stjerner født, blir de gamle og dør. De blir født i enorme, kalde skyer av gass og støv, kjent som ‘tåker’. Den mest kjente av disse er Oriontåken, som akkurat kan skimtes med det blotte øye.
Disse skyene begynner å krympe under sin egen tyngdekraft. Etter hvert som skyen blir mindre, deler den seg opp i klumper. Hver klump blir til slutt så varm og tett at det oppstår kjernefysiske reaksjoner. Når temperaturen når 10 millioner grader Celsius, blir klumpen til en ny stjerne.
Etter at de er blitt til, befinner de fleste unge stjerner seg i sentrum av en flat skive av gass og støv. Det meste av dette materialet blir etter hvert blåst bort av stjernens stråling. Før dette skjer, kan det dannes planeter rundt sentralstjernen.
Infrarøde observatorier kan oppfange varme fra usynlige stjerner som dannes inne i slike skyer. Et av de kraftigste av disse er ESAs romobservatorium Herschel, som ble skutt opp i mai 2009. Herschel skal bruke minst tre år på å studere de støvfylte skyene der stjerner – både store og små – blir til.
