Svarte hull er de merkeligste objektene i universet. Et svart hull har ikke en overflate, slik som en planet eller en stjerne. I stedet er det et område i rommet der materie har kollapset inn i seg selv. Denne katastrofale kollapsen fører til at en enorm mengde masse blir konsentrert på et utrolig lite område. Gravitasjonskraften i dette området er så sterk at ingenting kan unnslippe – ikke engang lys.
Selv om sorte hull ikke kan sees, vet vi at de finnes ut fra måten de påvirker støv, stjerner og galakser i nærheten på. Mange av dem er omgitt av skiver av materie. Når skivene virvler rundt dem som en strømvirvel, blir de ekstremt varme og avgir røntgenstråling.
Svarte hull finnes i mange forskjellige størrelser. Mange av dem har bare noen få ganger større masse enn Solen. Disse svarte hullene med ‘stjernemasse’ dannes når en tung stjerne, omtrent 10 ganger tyngre enn Solen, avslutter sitt liv i en supernovaeksplosjon. Det som blir igjen av stjernen – fortsatt flere solmasser – kollapser til et område på bare noen få kilometer i diameter.
De fleste galakser, inkludert Melkeveien, har supermassive sorte hull i sentrum. Disse kan være millioner eller milliarder ganger tyngre enn vår sol. Supermassive sorte hull driver også aktive galakser og eldgamle galakser kjent som kvasarer. Kvasarer kan være hundrevis av ganger lysere enn selv de største vanlige galaksene.
Objekter som faller inn i sorte hull blir bokstavelig talt strukket til bristepunktet. En astronaut som våget seg for nær og ble sugd inn i et sort hull, ville bli revet i stykker av den overveldende tyngdekraften.
