Månen er for liten til å kunne holde på luft. Uten vind er den solvendte siden varmere enn kokende vann, mens den nattvendte siden er kaldere enn noe sted på Jorden (minus 180 grader Celsius).
Mye av det vi vet om Månen stammer fra ubemannede romfartøy i bane rundt Månen og landingsfartøy fra 1960- og 1970-årene. Noen forskere trodde at et romfartøy som landet på Månen ville synke ned i den støvete overflaten. Dette ble motbevist av amerikanske og russiske landingsfartøy. De banet vei for at mennesker kunne besøke Månen.
Tolv menn gikk på den synlige siden av Månen mellom 1969 og 1972. De etterlot seg vitenskapelige eksperimenter på overflaten. De kom også tilbake med nesten 400 kg steiner og jord. På de senere oppdragene kjørte astronautene rundt på Månen i en batteridrevet rover.
De siste årene har mange land besluttet å dra tilbake til Månen. Romfartøy i bane rundt Månen har utforsket hele overflaten svært grundig. Et viktig funn var tilstedeværelsen av vannis på bunnen av kratere nær månens poler. Isken, som ligger i skyggen for solstrålene, kan ha ligget der i millioner av år. Dette kan brukes av fremtidige oppdagelsesreisende til å produsere oksygen og som drikkevann.
Europas første måneromfartøy var SMART-1, som gikk i bane rundt Månen mellom november 2004 og september 2006. SMART-1 tok detaljerte bilder av overflaten og undersøkte hva bergartene består av. Oppdraget ble avsluttet med en bevisst krasjlanding på måneoverflaten.
