Laster…
jwplayer(“pi_player”).setup({ ‘dock’: ‘true’, ‘image’: ‘https://www.esa.int/spaceinvideos/var/esa/storage/images/esa_multimedia/videos/2013/02/antarctic_ozone_hole_2011_and_2012/12514687-3-eng-GB/Antarctic_ozone_hole_2011_and_2012_video_production_full.jpg’, ‘wmode’: ‘transparent’, ‘height’: ‘250’, ‘width’: ‘400’, ‘controlbar’: ‘bottom’, ‘quality’: ‘true’, ‘modes’: [ { ‘type’: ‘html5’, ‘config’: { ‘file’: ‘https://dlmultimedia.esa.int/download/public/videos/2013/02/003/1302_003_AR_EN.mp4’, ‘provider’: ‘video’ } } ]});
Ozonhullet over Antarktis: 2011 og 2012
Siden begynnelsen av 1980-tallet har det hvert år dannet seg gigantiske hull i ozonlaget, høyt over jordens polarområder. Satellitter som ESAs ERS-2 og Envisat har vist hvordan disse hullene har utviklet seg og vokst, og til tider dekket et område så stort som Europa.
Ozonkonsentrasjonene er imidlertid på vei opp, og det ser ut til at hullet over Antarktis gradvis kan være i ferd med å forsvinne. Den enda bedre nyheten er at ozonsensoren på Europas MetOp-værsatellitt registrerte at hullet over Antarktis i 2012 krympet til sin minste størrelse på 10 år!
Ozon er en form for oksygen. Det finnes små mengder ozongass i stratosfæren, 20–50 km over jorden. Heldigvis for oss beskytter ozonlaget oss mot solens ultrafiolette stråling, som er en viktig årsak til hudkreft.
Utviklingen i ozonlaget påvirkes av en kombinasjon av atmosfærisk kjemi, vind og temperatur. Uvanlige vær- og atmosfæriske forhold kan føre til ekstreme ozonforhold, slik som det rekordlave nivået som ble observert over Arktis våren 2011.
Menneskelig forurensning er imidlertid den viktigste årsaken til ozontapet. Kjemiske reaksjoner som involverer klorforbindelser (CFC-er) i høytliggende skyer ødelegger ozonet. Når våren kommer ved polene, fører kombinasjonen av økt solinnstråling og klorkjemiske prosesser til at ozonmolekyler spaltes til oksygen. Et enkelt klormolekyl kan bryte ned tusenvis av ozonmolekyler.
Selv om klorfluorkarboner ble forbudt i 1987, forblir de i atmosfæren i mange år. Det kan ta helt til rundt 2050 før klorivåene igjen når de lave verdiene fra 1960-årene. Inntil da vil satellitter fortsette å overvåke de sesongmessige endringene i ozonlaget.
