Titan er større enn planeten Merkur. Den er også den nest største månen i solsystemet, og den eneste månen med en tett atmosfære. Akkurat som på Jorden er nitrogen den viktigste gassen, men Titan er mye kaldere. Overflaten er iskald, med en temperatur på minus 180 grader Celsius. Hvis det ble varmere, kunne Titan kanskje være i stand til å huse liv.
Inntil NASA-ESA-romfartøyet Cassini-Huygens ankom i 2004, visste man svært lite om Titan. Overflaten er skjult under et tykt teppe av oransje skyer.
Den 14. januar 2005 gjennomførte ESAs Huygens-sonde en historisk landing på Titan. Under den 2½ timer lange nedstigningen ble Huygens blåst østover av høytliggende vinder på over 100 km i timen. Vindene skiftet retning i en høyde på 7 km og førte Huygens forsiktig vestover i de siste minuttene av nedstigningen. Huygens fant et iskaldt landskap preget av mørke kanaler som slynget seg mot en jevn ‘kystlinje’.
Titan har en atmosfære som består av omtrent 5 prosent metan. Sollysets innvirkning på metanet skaper den tette, oransje disen. (På Jorden brukes metangass til oppvarming og matlaging.) Metanregn fyller av og til de tørre kanalene og danner midlertidige elver som sliter bort overflaten og fører løst materiale ut på nærliggende sletter.
I løpet av mer enn 70 forbiflyvninger av Titan har Cassinis radar- og infrarøde instrumenter kartlagt store deler av overflaten. De har oppdaget mange merkelige trekk, blant annet enorme sanddyner av hydrokarbonsand, fjellkjeder, metansjøer og mulige isvulkaner. (Hydrokarboner består av hydrogen og karbon. Eksempler på jorden er kull, sot og tjære.)
