Et romfartøy er en maskin som er konstruert for å sendes ut i verdensrommet. De kan brukes til å observere Jorden, til kommunikasjon, navigasjon og romforskning. Det finnes også romfartøy som frakter mennesker ut i verdensrommet, såkalte ‘bemannede romfartøy’, og andre som frakter forsyninger til romstasjoner.
Siden det ikke er luft i verdensrommet, kan et romfartøy ha mer eller mindre hvilken som helst form. Størrelsen er et større problem. Et romfartøy må kunne passe inn i en rakettkåpe, og raketten må ha nok kraft til å løfte det opp i bane. Verdens første satellitt, kalt Sputnik, veide 83,6 kg og var ikke større enn en basketball. I dag kan kommunikasjonssatellitter veie mer enn 6 tonn (6000 kg).
Modulene som brukes til å bygge romstasjoner, er enda større. ESAs 20 tonn tunge ATV (Automated Transfer Vehicle) kan frakte opptil 9 tonn last og eksperimenter til den internasjonale romstasjonen.
Formen på et romfartøy avhenger i stor grad av om det roterer i rommet eller ikke.
Noen satellitter, som for eksempel Meteosat, roterer og har form som en trommel. De fleste satellitter i dag er kasseformede og roterer ikke. Instrumentene om bord, som for eksempel kameraer, er stort sett alltid vendt i samme retning.
Noen er utstyrt med store ‘solvinger’ (solcellepaneler som omdanner sollys til elektrisitet) som roterer slik at de alltid vender mot solen. Små satellitter har ofte flate solcellepaneler på alle fire sider.
Landingsfartøy er annerledes. De må tåle ekstrem varme når de faller gjennom luften i høy hastighet. For eksempel var ESAs Huygens-sonde, som landet på Titan, formet som en tallerken, med et varmeskjold vendt fremover.
