Romskrot er et stort problem. Noe av det er svært stort, for eksempel utbrente rakettrinn, utrangerte romfartøyer og noen få verktøy som har gått tapt under romvandringer. Det meste av det er imidlertid mye mindre.
Kollisjoner med store romskrotdeler kan sette et romfartøy ut av drift eller til og med ødelegge det, slik det skjedde med det franske romfartøyet Cerise i 1996. Mindre romskrot kan også forårsake store skader eller utgjøre en fare for en astronaut som utfører romvandring.
Da solcellepanelene til Hubble-romteleskopet ble brakt tilbake til Jorden i 2002, var de full av nedslagskratere med en diameter på opptil 8 mm.
I dag overvåker teleskoper og radar mer enn 12 000 romskrotbiter som er så små som 10 cm. Mange millioner biter er for små til å bli registrert, for eksempel malingsflak og støv.
Normalt sett ville dette ikke utgjøre noen trussel, men i rommet beveger romavfallet seg med høy hastighet. Selv støvpartikler oppfører seg som bittesmå kuler. ESA tar tak i problemet med romavfall på ulike måter. Columbus-laboratoriet på den internasjonale romstasjonen er beskyttet av en spesiell skjerming.
Det europeiske romoperasjonssenteret (ESOC) følger nøye med på romavfall. Senteret bruker et 1 meter langt teleskop på Kanariøyene og et radarsystem i Tyskland. Mikroskopisk avfall overvåkes også av ESAs satellitt Proba-1 og et ESA-eksperiment på den internasjonale romstasjonen.
Denne informasjonen gjør det mulig for ESOC å gi råd om når et romfartøy bør flyttes til en tryggere bane. Den gir også tidlig varsel om store objekter som er i ferd med å gå inn i atmosfæren igjen.
